Store infrastrukturprosjekter tiltrekker seg utenlandske aktører, og utenlandske firmaer bringer ny kontraktspraksis til norske anbudskonkurranser.

Joint Venture er på ingen måte noen nykommer i norsk rett, men den har heller ikke blitt en egen selskapsform. Oppdragsgiverne i anleggsbransjen ser imidlertid ut til å like denne måten å samarbeide på, kanskje fordi den åpner for å pålegge deltakerne solidaransvar. Leverandørene venter gjerne med å velge selskapsform til etter at konkurransen er avgjort. Før dette vet man jo ikke om man får kontrakten. Også oppdragsgiver kan etter anskaffelsesretten som hovedregel vente med sine krav for samarbeidet til etter tildelingen. Uten et aktivt valg blir samarbeidet et ansvarlig selskap (ANS), noe som i de fleste tilfeller også er fullt ut akseptabelt, siden solidaransvar gjør aksjeselskapsformen mindre aktuell.

Hvordan deltakerne ordner forholdet seg imellom er viktig. Dette gjøres gjennom en Joint Venture-avtale. I store konkurranser er det gjerne behov for flere avtaleomganger, og tidlige forventningsavklaringer om roller, ansvar og pris er viktigere her enn i mange andre kontraktsforhold.

Konkurranserettslig må deltakerne hver for seg også vurdere om tilbud kan inngis alene eller ikke, og passe på å ikke røpe mer om priser og forretningsvilkår enn konkurransen tilsier. Det er også nødvendig å ta stilling til en rekke arbeids-, skatte- og avgiftrettslige spørsmål, og det må selvsagt gjøres mange  entrepriserettslige avklaringer. Det kanskje aller viktigste er likevel å kjenne på kulturforskjeller og personkjemi i de to samarbeidende selskapene. Dersom det svikter her, hjelper det sjelden med gode avtaler og organisering.

Thallaug har lenge bistått ulike aktører med å organisere Joint Venture-samarbeid – alt fra små avtalebaserte arbeidsfellesskap til store Joint Venture-modeller med noen av de største entreprenørselskapene i verden.

Kontaktpersoner: Advokat Aslak Runde og advokat Ingrid Klokk Sandberg