02.11.2020

Erstatningsansvar etter svindel med BankID

Kan du bli erstatningsansvarlig overfor banken for et forbrukslån du aldri har tatt opp?

BankID brukes stadig oftere ved kjøp av varer og tjenester, men også ved avtaleinngåelser. BankID gir en rask og enkel mulighet til elektronisk signatur og legitimasjon. Dette har også medført en betydelig økning av svindelsaker gjennom misbruk av BankID og identitetstyveri.

Å benytte andres BankID til svindel er selvfølgelig straffbart. Like selvfølgelig er det ikke at bankene i ettertid retter erstatningskrav mot svindelofrene for det økonomiske tapet som bankene er påført. Bankene anfører at svindelofrene har opptrådt uaktsomt, fordi forbrukeren har benyttet kodebrikken på en annen måte enn det som følger av brukeravtalen. Men hvor uaktsom er man om svindleren er et familiemedlem som har sett deg betale regninger ved kjøkkenbordet eller en kollega som sniker i kontorskuffen din? Inntil nylig har det vært en lav terskel for å stille svindelofrene ansvarlig i slike tilfeller.

I den nylige avsagte dommen (HR-2020-2021-A) presiserer Høyesterett at bankene må bære et større ansvar når en forbruker har blitt svindlet ved bruk av dennes kodebrikke for å signere låneavtaler. Denne typen tilfeller er ikke regulert i dagens finansavtalelov. I forslag til ny finansavtalelov foreslås endringer som tar høyde for tredjepersons misbruk av elektronisk signatur, jf. prop.92 LS (2019-2020) s. 183. I forslag til ny finansavtalelov § 3-20 er hovedregelen at bankene må bære ansvar ved tap som følge av misbruk av elektronisk signatur. Videre er det foreslått en egenandel på inntil 450 kr og inntil 12 000 kr om innehaveren har opptrådt grov uaktsom.

Høyesteretts uttalelser om terskelen for uaktsom bruk og oppbevaring av kodebrikker, vil trolig skape presedens også når ny finansavtalelov er vedtatt.

I den konkrete saken hadde forbrukeren oppbevart kodebrikken i en veske plassert i en skuff i et skap på sitt kontor. Kontoret var ikke fysisk avgrenset fra bedriftens øvrige lokaler og kodebrikken var heller ikke nedlåst. Alle ansatte hadde dermed i prinsippet tilgang på brikken.

En av de ansatte med sin ektefelle fikk tak i brikken med passord da forbrukeren var på ferie. Ekteparet tok deretter opp et forbrukslån i forbrukerens navn og signerte med forbrukerens bankID.

Høyesterett drøfter om forbrukerens oppbevaring var i tråd med de «rimelige forholdsreglene» som brukeravtalen stilte for å beskytte BankIDen.

I hva som er «rimelige forholdsregler» uttaler Høyesterett at det «må bygge på hva som praktisk mulig uten at det utgjør en urimelig stor byrde for innehaveren eller vil gjøre selve bruken av BankID upraktisk».

Høyesterett slår så fast at det er:

«kun i særlige tilfeller være aktuelt å anse en oppbevaring hjemme som uaktsom. […] Når det gjelder oppbevaring på et arbeidssted, må det i større grad foretas en konkret vurdering. Det kan ikke være slik at enhver oppbevaring som skaper mulighet for at andre kan få tilgang til kodebrikken vil være uforsvarlig. For eksempel kan det ikke kreves at brikken skal låses ned hver gang man forlater sin egen arbeidsplass.

Det må imidlertid kunne kreves at man har en viss kontroll på brikken. Det må etter mitt syn innebære at man må unngå at brikken gjennom lengre tid blir liggende på en måte som gjør at den kan tas i bruk av andre, i alle fall hvis dette kan skje uten at innehaveren vil kunne oppdage bruken.»

I den konkrete saken kom Høyesterett til at forbrukerens oppbevaring var å bebreide, men ikke nok til at det tilsa erstatningsbetingende uaktsomhet. I vurderingen vektla Høyesterett at banken som profesjonell part var nærmere til å bære risikoen og ansvaret enn forbrukeren.  Banken kunne ved enkle kontrolltiltak redusere en klar risiko for misbruk. Samtidig slår Høyesterett endelig fast at det er bankene som har bevisbyrden for at innehaveren av kodebrikken har opptrådt uaktsomt.

Dommen vil trolig få stor betydning i tilsvarende saker og styrker forbrukernes stilling.