18.09.2020

Barnefordeling

Når et ekteskap eller samboerskap opphører, må man som foreldre ta stilling til flere ulike problemsstillinger som gjelder felles barn. Det viktigste foreldrene må beslutte er hvor barnet skal bo fast og hvilket samvær barnet skal ha med den andre av forelderen.

Av advokatfullmektig Ingrid Svarstad Nørstebø

Foreldre har avtalefrihet når det gjelder hvor barnet skal bo fast og hvilket samvær barnet skal ha med den andre av forelderen. Avtalen kan inngås mellom foreldrene alene, eller med hjelp fra et familievernkontor, en advokat eller andre.

Dersom foreldrene ikke blir enige kan saken bringes inn for domstolen. Før saken bringes inn for domstolen må det foretas mekling mellom foreldrene. Er ikke mekling gjennomført og det ikke foreligger meklingsattest, vil et saksanlegg som hovedregel bli avvist fra å bli behandlet. 

Fast bosted

Barnets faste bosted er det stedet barnet bor mesteparten av tiden, og der barnet har sin folkeregistrerte adresse. Foreldrene kan inngå avtale om at barnet skal bo fast hos en av foreldrene og at den andre forelderen skal ha relativt omfattende samvær, slik at barnet i realiteten kan tilbringe opp mot halvparten av tiden hos samværsforelderen.

Barnet kan også bo fast hos begge foreldrene, og da har barnet delt bosted. Delt bosted innebærer at barnet bor tilnærmet like mye hos begge foreldrene.

Den som barnet bor fast hos har større avgjørelsesmyndighet over barnet i dagligdagse spørsmål, enn en samværsforelder. En samværsforelder kan ikke motsette seg at bostedforelderen tar avgjørelser som gjelder vesentlige sider ved omsorgen for barnet. Eksempler på dette er om barnet skal gå i barnehage, hvor i landet barnets skal bo, og andre større avgjørelser i barnets hverdag.

Dersom foreldrene har delt bosted, deler foreldrene denne avgjørelsesmyndigheten, noe som forutsetter et godt samarbeidsklima mellom foreldrene.

Hvis foreldrene på egenhånd ikke har greid å komme til enighet om hvor barnet skal bo, kan det av hensynet til samarbeidet mellom foreldrene, og av hensynet til barnet, være hensiktsmessig at barnet kun bor fast hos en av dem. Domstolen skal i utgangspunktet bestemme at barnet skal ha fast bosted hos en av foreldrene, men kan bestemme at barnet skal ha delt bosted hos begge hvis det foreligger særlige grunner. Dersom domstolen mener at delt fast bosted er den beste løsningen for barnet, vil hensynet til barnets beste være en slik særlig grunn.

Samvær                                                                                                                                                                            

Barn har rett til samvær med begge foreldrene, selv om disse bor hver for seg. Samtidig har også den forelderen der barnet ikke bor fast rett til samvær med sitt barn, med mindre noe annet er avtalt mellom foreldrene eller fremgår av dom eller vedtak. Samværsretten gjelder både ved separasjon/skilsmisse, etter samlivsbrudd og der foreldrene aldri har bodd sammen. Hvorvidt foreldrene har felles foreldreansvar eller ikke har ingen betydning.

Formålet med samværsretten er å opprettholde og/eller etablere en nærmere kontakt mellom foreldre og barn som ikke bor fast sammen.

Samværets omfang vil variere fra sak til sak og kan være mer eller mindre begrenset. Foreldrene kan avtale «vanlig samværsrett», som gir en rett til samvær med barnet en ettermiddag i uken med overnatting, hver annen helg, tre uker i sommerferien og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie. Vanlig samværsrett er ikke alltid best for barnet, og samværet kan begrenses til det helt minimale. 
Dersom foreldrene ikke blir enige om omfanget av samværsretten, kan hver av dem reise sak for domstolen. Foreldre kan også be domstolen avgjøre hvor samværet skal finne sted, det nærmere tidspunktet for samværet og spørsmål om henting og bringing av barnet. Domstolen kan også avgjøre at det ikke skal være samvær, dersom samvær ikke er til beste for barnet.

I enkelte tilfeller foreligger det forhold som gjør at samvær ikke kan finne sted uten begrensninger. I avtale mellom foreldrene eller i dom kan det derfor settes vilkår for samværet, uten å nekte det helt. Vilkårene kan rette seg mot samværsforelderen og/eller den praktiske gjennomføringen av samværet. Eksempler på vilkår er behandling for rusavhengighet eller psykiske helsetilstander, ruskontroll, kurs og veiledning for å bedre foreldresamarbeidet eller styrke foreldrefunksjoner. Eller at samværene skal skje under tilsyn av andre, at samvær kun kan skje på bestemte steder eller at bestemte aktiviteter skal utføres under samværet.  

Foreldrene har et gjensidig ansvar for at samværsretten blir oppfylt. Dersom samværet ikke følges opp, kan samværsforelderen bli pålagt sanksjoner som å betale høyere underholdsbidrag, eller få redusert eller fratatt sin samværsrett. Dersom det er bostedforelderen som legger hindringer i veien for samværet eller saboterer det helt, gir barneloven regler om tvangsfullføring og adgang til å kreve ny avgjørelse om hvem som skal ha foreldreansvar og hvor barnet skal bo fast.

Hensynet til barnets beste 

Både foreldrenes og domstolens avgjørelse skal først og fremst rette seg etter det som er til barnets beste. Barnets beste er et skjønnsmessig begrep, og det finnes ingen felles og entydig definisjon av begrepet.

Viktige momenter som ofte vektlegges ved barnefordeling er:

• Barnets ønske
• Best samlet foreldrekontakt
• Risiko ved miljøskifte
• Foreldrenes personlige forutsetninger og egenskaper
• Barnets følelsesmessige tilknytning til hver av foreldrene
• Splittelse av søsken
• Konfliktnivået mellom foreldrene
• Risiko for vold eller andre former for overgrep

Barnefordeling kan være både konfliktfylte og krevende saker å stå i som forelder og barn. Om man ikke skulle komme til enighet, anbefaler vi å søke juridisk bistand så snart som mulig.  Rådgivning fra advokat og valg tidlig i prosessen kan være avgjørende for utfallet av en barnefordelingssak, og kan bidra til et best mulig resultat. 

Kontakt: Ingrid Svarstad Nørstebø, isn@thallaug.no